2019 (62)
2018 (70)
2017 (1)
   

Vilje husky

July 12, 2019 | 7:59 am

En historie om hvordan Siri ble hundekjører.

Siri Elisabeth Holmelid var en av mange førstegangskjørere som deltok i FL-500 i år.
Siris vei til Finnmarksløpet har vært brutal, ganske kort med også veldig fin. Vi er veldig glad for at Siri har sagt ja til å dele historien. Hun har skrevet den sammen med handler og samboer Alf. Vi håper den kan være til inspirasjon for mange av våre lesere. Alle de fine bildene dere ser i artikkelen er Siris private bilder.

—————————–

– Jeg heter Siri Elisabeth Holmelid, født på Askøy utenfor Bergen og bor i dag på Leirsund i Akershus. Jeg er 48 år, samboer med Alf og tobarnsmor. Jeg jobber i Oslo Politidistrikt og har vært der siden 1996. Jeg har jobbet 13 av mine år i politiet som hundefører på hundetjenesten i Oslo. Tjenestehunder er også familiehunder så det har alltid vært hunder i livet mitt, hjemme og på jobb.

Min første tjenestehund Marko lærte meg utrolig mye, og var nok grunnen til at interessen og fasinasjonen min for brukshunder og hva dem er kapabel til bare ble større med årene. Jeg utdannet meg etter hvert til å bli instruktør i opplæring av tjenestehunder og jobbet med det i flere år før jeg gav meg som hundefører.

Jeg har alltid hatt stor interesse for natur og friluftsliv. Jeg har fartet land og strand rundt på tur, både til fjells og skogs, sommer som vinter. Gleden og roen jeg finner i naturen er unik. Når det gjelder hundekjøring så har det alltid fasinert meg. Jeg har fulgt med på Finnmarksløpet som ivrig tilskuer fra sidelinjen i flere år, imponert over hva hundekjørerne får til med sine hundespann. Tror nok jeg har følt på mine begrensninger i forhold til å kunne få til dette selv med to barn og alt som følger med i en hektisk hverdag.

Men hvor fort kan ikke livet snu…

11. april 2017 fikk jeg en telefon som skulle endre livet mitt for alltid. Jeg fikk vite at min datter på 12 år hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke. Senere den kvelden døde hun på Ullevål sykehus.

Året som fulgte er vanskelig å beskrive med ord..

I mars 2018 dro jeg til Alta for å være frivillig hjelper under Finnmarksløpet. Ett år etter ulykken. Jeg hadde ett stort behov for forandringer. Se,oppleve noe nytt og komme bort fra min egen hverdag.

Reisen var bra for meg. For første gang siden ulykken følte jeg noe som lignet på glede. Det var rart, men godt.

Jeg hadde en kjempefin uke med andre frivillige på en plass jeg aldri hadde vært ført. Jeg var tett på hundespannene og naturen og gledet meg over det jeg så. Jeg følte at jeg hadde funnet noe som kunne glede og engasjere meg på heltid, så nå måtte jeg gripe tak i det. Da jeg dro fra Alta den uken, hadde jeg ett mål om å komme tilbake året etter som hundekjører.

Uken etter at jeg kom tilbake dro jeg til Dubai på påskeferie med min sønn. Med meg hadde jeg tre bøker om hundekjøring. Det var starten på min hundekjørerkarriere.

I mai 2018 kjøpte jeg tre alaska huskyer fra en pensjonert hundekjører. Etter dette kom det flere til. Fra tidligere hadde jeg en husky og en flatcoated retriever. I august hadde jeg åtte hunder i kennelen. I løpet av den sommeren hadde jeg lest utallige bøker om hundekjøring, studert alt jeg kunne finne på nettet som handlet om dette og også vær i kontakt med erfarne hundekjørere for å få informasjon og kunnskap fra dem. Jeg setter utrolig stor pris på alle de gode rådene jeg fikk.

Jeg leste om bakliner, midtliner og nakkeliner, men hadde ingen formening om hva det var og hvor dem skulle være. Jeg måtte se på bilder for å forstå hvordan dette hang sammen 🙂

Målet mitt var å trene opp ett 8-spann og kunne stille på konkurranse til vinteren. Jeg skjønte at jeg hadde en lang vei å gå for å få til dette, men var innstilt på å klare det og viljen for å få det til var veldig tilstede.

Jeg kjøpte hunder som enten var gått av med pensjon eller som ikke egnet seg i spannene til de godt etablerte hundekjørerne.
I september 2018 hadde jeg 10 hunder i trening, fire erfarne hunder og seks uerfarne under to år med varierende treningsgrunnlag.

Jeg laget meg en treningsplan for de kommende månedene og begynte å trene. Mitt store mål var Finnmarksløpet 560 km i 2019.
Fordelt på fem måneder skulle jeg trene rundt 4 000 km. All tid utenom jobb måtte gå til hunder og trening.

Jeg måtte også gå til anskaffelse av utstyr for å begynne trening. Alt av liner, seler, vogn, henger m.m. ble kjøpt brukt. 10. august 2018 var min første tur med seks hunder foran en nyinnkjøpt Dyck-vogn. Jeg husker følelsen og gleden jeg følte den dagen.

Den høsten ble det mange turer, – dag, kveld og natt. Jeg holdt meg til planen min og kjørte ut uansett vær og føre. På høsten og frem til snøen kom kunne jeg kjøre turer rett ut fra huset vårt på Leirsund. Jeg måtte imidlertid kjøre runder for å få nok kilometer på hundene. Runder blir fort kjedelig, både for meg og hundene og da var det bare å få hundene i hengeren og reise lengre bort. I helger og ferier dro vi til skogs og på fjellet. Det var meg og hundene på det tidspunktet. Jeg ble godt kjent med dem og lærte meg hvert lille særegenhet ved hver og en.

I november 2018 hadde jeg min første sledetur noensinne. Det var på Golsfjellet på en stor islagt fjord hvor jeg hadde god oversikt og kontroll på mine første famlende «skritt». Jeg hadde med meg åtte hunder og skulle lære meg alt som handlet om å stå på en slede. Jeg bandt meg fast i sleden i frykt for å falle av og miste hundene. Alle som kjører med hunder vet hvordan det er å starte avgårde med ett ivrig hundespann. Jeg hadde jo lest meg til at det var viktig å være godt festet til noe før start og enkelt kunne dra seg løs når man var klar. Jeg hadde trent på panikknute og festet sleden til en låvevegg mens jeg satte hundene på lina. Da alt var klar til start og hundene hang i lina og bjeffet, kilte knuten seg og der stod jeg. Det endte med at jeg måtte få en hytteeier til å kutte taufestet mitt med kniv (noe jeg burde hatt på meg) slik at jeg kunne komme meg avgårde. Jeg må jo smile av det i dag, men det var IKKE gøy den dagen.

Fra den dagen ble jeg bare bedre og lærte mye for hver tur. Det ble mange utfordringer underveis og jeg måtte være kreativ for å løse alle situasjonene som oppstod på turene.

Først helgen i januar 2019 startet jeg på min først konkurranse som hundekjører. Dette var Mush Synnfjell, 200 km. Min samboer, Alf, var handler, noe som var helt nytt for han også. Vi var nok like nervøse og spente begge to, men veldig klare for å komme i gang. Planen vi hadde var å kjøre rolig, ta en etappe om gangen og ta godt vare på hundene underveis og på sjekkpunktene.

Jeg har jo så lyst til å fortelle i detalj fra hele turen, men da ville dette sannsynligvis blitt en bok før jeg var ferdig. Mush Synnfjell var en spesiell opplevelse på mange måter. Vi fullførte løpet og var veldig glad over å ha klart det. Jeg lærte utrolig mye og mange forbedringspotensialer ble skrevet ned i dagboken.

Vi fortsatte med trening utover vinteren og forberedte oss til neste tur som var Femundløpet 450 km i starten av februar. I og med min uerfarenhet så følte jeg det var viktig med god planlegging og jobbe med detaljene. Jeg studerte tidsplanen fra tidligere løp, fart og hviletid på de ulike spannene. Mye læring i dette. Jeg laget min egen plan og besluttet å ta det rolig underveis, hvile nok og se hundene an. Jeg hadde tall på hvor mange timer jeg minimum skulle hvile på hvert sjekkpunkt, men ikke noe maks tid. Jeg ønsket å kjøre uten å være opphengt i tider og plassering. Jeg ville oppleve, kjenne følelsen av å være ute i naturen, samspillet med hundene og være glad for det jeg fikk være en del av.

Jeg kom i mål med alle hundene og hadde en fantastisk tur. Det betyr ikke at alt gikk på skinner og var enkelt, men at jeg hadde klart å forberede meg så godt på forhånd at jeg var i stand til å takle de utfordringene som dukket opp underveis. Det var en seier i seg selv. Alf hadde nå god trening i å være handler (ett løp 🙂 og var til stede over alt hvor jeg trengte han. Handlerjobben er uvurderlig og helt avgjørende for at vi sammen fikk til dette.

Når det gjelder trening av hundene så gjør vi alt selv. Alf har vært en fantastisk støttespiller, medhjelper og trener. I forkant av løpene er det mengder med logistikk og forberedelser. Da er det godt å være to. Mye jobb hele døgnet til tider, men belønningen med fine turer og løpene vi har klart å være en del av, veier opp for det meste. Jeg har hatt mange gode dager og stunder dette året – akkurat som jeg håpet på da jeg tok valget om å begynne med hundekjøring.

9. mars 2019 står vi på startstreken og er klare for Finnmarksløpet 2019. Det er jo dette som har vært det egentlige målet gjennom året. Vi har jobbet hard for å komme hit. Jeg vet at dette også kommer til å bli en emosjonell reise for oss.

Starten gikk fint og med tårer i øyekroken var jeg på vei.

Jeg hold meg til planen min om å ta det rolig underveis og passet nøye på farten min. Hundene var i godt humør og full av energi. Det var en fryd å stå på sleden og se at de hadde det bra og var glade.

Etter hvert klarte jeg å slappe av og nyte det som var rundt meg. Nattehimmelen med nordlys i minus 30 grader. Jeg måtte flere gangen stoppe opp, slå av hodelykten og se på himmelen. Mange tanker i hodet mitt da. Utallige fine opplevelser på veien og på sjekkpunktene. Det var noe magisk ved det hele..

Av og til ble tankene tunge å bære alene. For ikke å påvirke hundene negativt måtte det tas en telefon til min kjære for å høre på en av de mange «røverhistoriene» hans. Det fikk meg til å smile igjen 🙂

På siste sjekkpunkt Jotka kjøpte jeg meg en Cola, hentet vann til hundene og snakket litt med de frivillige som jobbet der. Nydelig vær og god stemning. – Nå er det bare nedover til Alta, sier en av de frivillige. Slik føltes det IKKE 🙂

Flere deltakere suste forbi meg mens jeg satt der i solveggen og hadde det fint. Det føltes helt ok. Jeg kjente på det som var viktig for meg – opplevelsen og gleden over å ha fått lov til å starte på denne reisen med de åtte store heltene mine.

Tirsdag 12. mars kommer vi i mål i Alta. Når jeg hører den fine sangen som spilles på vei inn mot målseilet så triller tårene. Jeg ser Alf står og venter på oss der fremme og jeg tror det først nå går opp for meg at vi faktisk har klart det.

En fantastisk tur er over og den har vært full av gode opplevelser. Akkurat som jeg håpet på..

Tusen takk til alle som har hjulpet oss på veien med tips og gode råd. Tusen takk til Finnmarksløpet for å skape ett arrangement som gav meg glede midt i en krevende virkelighet.

Om alt går etter planen så kommer vi tilbake neste år. Vi tar en etappe om gangen.

Hilsen Siri og Alf – Vilje Husky

–   Med viljen i hjertet er ingenting umulig.