2021 (11)
2020 (47)
2019 (67)
2018 (70)
2017 (1)
   

Forum fullført

November 1, 2021 | 10:01 am

Da er vårt første skikkelige forum historie. Skribent, Nina Skramstad, har laget fine resyméer fra alle foredrag. I denne artikkelen kan du lese samtlige og se bilder av foredragsholdere. Vi takker alle som bidro og som stilte som publikum.

 


Før offisiell åpning holdt vår sjefsveterinær, Arild Jøssund, et innlegg der han orienterte litt om nytt lovverk og utredet litt rundt temaet BCS (body condition score) som er en skala som definerer hundens hold før, under og etter løp. Vi gjorde ikke notater i forbindelse med dette innlegget, men et bilde av selveste Jøssund fikk vi tatt.


ELISABETH EDLAND

— Jeg lever i drømmen om å kjøre hunder!
Elisabeth Edland fra Maura ved Nannestad – hundekjører med topplasseringer gjennom mange tiår – innledet Finnmarksløpets Forum. Barnevernspedagogen og 8-spannskjøreren på 63 år har vunnet det meste som kan vinnes.
— Jeg er ikke opptatt av å vinne, men jeg er opptatt av å være god, vite hva som er godt nok, gjøre de riktige tingene, treffe de rette beslutningene og se de viktige detaljene, sier Edland, og legger til:
— Hundene er ikke middelet, de er målet. Løpene er middelet vi bruker for å se om det vi gjør og tenker fører oss i riktig retning.
— Vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt, vi kan se hva andre hundekjørere har gjort.
Edland og samboer Per Olav Gausereide drifter en gjennomorganisert kennel med klare rutiner og planmessig avl. Til sammen har de over 90 (!) års erfaring med hunder. (Elisabeth vokste for øvrig opp med schäfere).
— Jeg liker hunder som har gode bevegelser og høy komfortfart.
Edland og Gausereide avler for eget bruk, men selger av og til voksne hunder og kjøper inn valp(er) fra ekstern kennel.
— Man skjønner ofte ikke hvor gode hunder man har før man ikke har dem lenger, påpeker hun.
Edland avslører at hun ikke driver med gjennomkjøringer før løpssesongen. Hun avslører ikke hvordan de trener, men trekker generelle linjer om hva de legger vekt på når de trener.
— Jeg har aldri musikk på øret når jeg kjører hunder, da vil jeg være til stede. Derimot bruker jeg øreklokker og lytter til lydbøker når jeg jobber i hundegården.
Edland innrømmer at hun gruer seg til løp, men at de negativene følelsene slipper taket når løpet har startet. Hun bruker mye tid før løp på å gå gjennom ulike scenarier og tenke løp, spesielt fremhever hun rutinene hun har etablert når hun kjører nordover alene i bilen til FL år etter år. Bilturen fra Maura til Alta brukes til å gå gjennom løpet i forkant og visualisere løpet.
— Verken Per Olav eller jeg startet med hunder for å konkurrere. Vi trener aldri sammen, vi foretrekker å være ute alene sammen med hundene, avslutter hundekjøreren fra Maura. Til vinteren stiller hun til start igjen.

JENS KVERNMO

Kvernmo tok oss med til Canada gjennom foredraget «Ekte historier fra Canadas villmark».
Kvernmo, oppvokst i Ogndalen i Trøndelag hos sin bestefar etter at moren døde da han var ung, har bakgrunn fra Forsvaret og Telemark bataljon. Seks måneders tjeneste i Afghanistan og møte med barn og deres liv i fattigdom satte spor.
Valget om å realisere villmarksdrømmen kom da han jobbet på oljeplattform i Nordsjøen – «det var som å være i et fengsel», vedgår han. I 2015 tok han det første store steget og overvintret i Sylan fjellområde i Trøndelag, der han levde av jakt og fiske sammen gordon setteren sin.
Etter hvert samlet han huskyer fra ulike kenneler (Sigrid Ekrans kennel, Arnt Ola Skjerves kennel og en lokal kennel der han bodde). Første treningstur med hundene var også første dagen av sledeekspedisjonen fra Finnmark til Trøndelag.
Høydepunktet så langt i Kvernmos villmarksliv er hans lange ekspedisjon i Canada med huskyene Bamse og Tarzan. Han levde av jakt, fiske og fikk nært forhold til urbefolkningen, som aksepterte og inkluderte han i deres liv av og med naturen. Her ble det mye latter i salen – Jens Kvernmo gledet publikum med humoristiske episoder, menneskemøter og ydmyke betraktninger – fremført på Kvernmos lune og ujålete vis.

Hans villmarksliv har som de fleste vet blitt til en tv-serie på NRK1 – «Jens i villmarka», i tillegg til bokutgivelse.


KJELL REIDAR HOVELSRUD

Få i Norge – om noen – har like mye kunnskap om å leve i barske arktiske strøk som foredragsholder og forfatter Kjell Reidar Hovelsrud, bilmekanikeren opprinnelig fra Bærum. 73-åringen har over 40 års erfaring fra Svalbard. Nå har han bosatt seg nær Hønefoss.
Hovelsrud overvintret første gang på Svalbard i 1968/69 – der han drev med fangst og forskning på isbjørn. Han har – blant mye – vært stasjonssjef i Ny-Ålesund, drevet egen turoperatørvirksomhet på Svalbard, bygget opp Mushamna fangststasjon (verdens nordligste fangststasjon), seilt fra Oslo til Svalbard med småbåt og krysset øygruppa på kryss og tvers med grønlandshunder. Filmen «Eventyrlig polarliv» har blitt vist flere ganger på NRK.
I 1983 fullførte Hovelsrud Finnmarksløpet på ski med fire grønlandshunder som første person fra Sør-Norge. Den gangen var løpet snaue 400 kilometer, men:
— Noen stor konkurransekjører har jeg aldri vært», innrømmer Hovelsrud. Han ble nummer seks, sistemann som fullførte.
Kunnskapen hans om livet i arktiske strøk med uvær og kulde, som han også har skrevet bok om, har gitt nyttige råd for polfarere, ekspedisjoner og fangstovervintringer.
Hovelsrud ga oss et foredrag med heftig film av isbjørnmøter og grønlandshunder i sitt rette element foran sleden, men også i nærkontakt mellom isbjørn og hunder:
–Tøffe grønlandshunder lar seg ikke pille på nesa! Jeg opplevde grønlandshunder som beit seg fast i pelsen på isbjørn.
Hovelsruds tallrike historier fra overvintringer og fangstliv på Svalbard utgjør flere bokutgivelser – ikke minst «Svalbard – et eventyrlig polarliv» (utgitt 2000, Orion forlag), et must for alle som tiltrekkes av det rå polarlivet.

BIRGITTE NÆSS

Birgitte Næss fra Nord-Torpa har konkurrert innen alle grener av hundekjøring i flere tiår. Hun har kennel ved foten av Synnfjell med 35 alaskahuskyer sammen med samboer Kristoffer Halvorsen – en kennel de drifter uten hjelp av handlere, men med hjelpere fra familien. – Vi driver et familieprosjekt, sier hun.
I Finnmarksløpets Forum deler Næss historier fra en lang karriére gjennom foredraget «Et ekte hundeliv».
Næss jobber som sykepleier innen voksenpsykiatri ved siden av full satsing mot løp. Hun vokste opp på Bekkelaget i Oslo med en mor som var profesjonelle ballettdanser og en far som var trompetist i Den norske opera.
— Det var absolutt ikke gitt at jeg skulle bli hundekjører, forteller hun.
Foreldrene ønsket hun skulle spille instrument, men selv ville hun bare være med dyr. Etter hvert fikk Birgitte Næss mast seg til hund – vorsteheren Charlie – den hunden hun hevder har betydd mest for henne selv om han slettes ikke var en god trekkhund og i tillegg skuddredd.
— Charlie var den lille hunden som ikke ville trekke, men som lærte meg mer om livets lekse.
Nye vorstehere kom inn i livet hennes – og hun ble svært god i nordisk stil. Mens jevnaldrene dro på fest tilbragte hun helst tiden på skauen med hunder – og poesi:
— Andre hundekjørere har blitt inspirert av å lese Helge Ingstads verker. Selv leste jeg dikt av Hans Børli, ler hun.
Hundekjøringen har bragt Næss til løp i Norge, Europa og Alaska, hvor hun har konkurrert i både nordisk, sprint og mellomdistanse.
Etter hvert konverterte hun til langdistanse og alaskahuskyer. Her har hun hatt mange oppturer, men også nedturer – noen sure 2.plasser, brutt Finnmarksløp fire mil fra mål og en stygg armskade. Likevel evner hun å tenke positivt med en dose humor – stort sett!
Ballettdanser ble hun aldri…

PÅL ANDERS ULLEVÅLSETER
— Det blir ikke noe snakk om hund av meg i dag, åpner motorsportutøver Pål Anders Ullevålseter foredraget «Veien til Dakar» til høy latter fra salen:
— Men skal jeg ha hund, noe kona vil, så skal jeg ha handler. Og hun skal jeg plukke ut selv.
Mer latter fra salen.
Dermed er standarden satt for humornivået i 52-åringens foredrag. Her triller gullkornene ut som perler på en snor parallellt med heftige filmsnutter fra Paris-Dakar:
— Mekanikeren jeg brukte fast i alle år under Paris-Dakar var verdens beste. Han trengte verken mat eller søvn. Det er handleren sin, det! Jeg har hatt med meg mekanikere som krever både søvn og mat – og så blir de grinete i tillegg. Sånt går ikke, flirer han.
Ullevålseter vokste opp fem kilometer nord for Oslo sentrum, på den lille gården Ullevålseter i skogen i Nordmarka. Han husker for øvrig godt hundespannene i Nordmarka – ambulansekjørerne – som fraktet skadete personer ut av Nordmarka på vinteren, før snøscooterne overtok.
Motorsykkel var alltid den store interessen – og naturlig nok ble det “Maskin og mek”-linja på videregående skole, selv om faren var skeptisk. Ullevålseter starter med motorcross, deretter enduro. Guttedrømmen å kjøre løpet Paris–Dakar blir en realitet første gang i 2002. Senere har han startet 11 ganger, i tillegg til flere andre ørkenløp.
–Å komme gjennom en sandstorm var en fjern drøm.
Videre:
— Du vet ikke hvem som kommer først ut av sandstormen, det kan være han raringen med øra rett ut.
Mer latter.
Det er lett å se mange paralleller til langdistanse hundekjøring i Ullevålseters historie som langdistanse enduro-kjører. Han fremhever egenskaper som utholdenhet, fysisk styrke, psykisk motivasjon, gode forberedelser og mot til å gå egne veier.
— Man må tørre å gå egne veier, men også holde på det som er trygt og godt, enten det gjelder en ny motorsykkel eller en ny hund, mener han.
— Når det blir 50 varmegrader i ørkenen på dagtid blir jeg redd. Da vet jeg at jeg blir dehydrert. Det er som hjernerystelse, det må en lege til for å fortelle deg det. Og så blir det svært kjølig om nettene.
— Jeg har trent veldig mye på å ikke sove. Trodde jeg skulle bli god på det, men jeg er like trøtt jeg.
Latter i salen. Mye latter.
— Jeg elsker melkesjokolade som snack, men det funker ikke i varmen. Det er litt enklere for dere hundekjørere, forteller han. Robert Sørlie skyter inn høyt fra salen:
— Har du forsøkt Snickers i 30 minus?
Enda mer latter.
Ullevålseter har deltatt med stor suksess, etter at han la opp, i en rekke reality-programmer på fjernsynet. Til daglig jobber han nå som landslagstrener i enduro.

NRK: NRK P1 stakk innom for en prat om turtips, ikke uventet hanket reporter, Dagny Ulland, inn Jens Kvernmo og Pål Anders Ullevållseter. Vil du høre opptaket må du gå inn i statskanalens nettspiller å få med deg programmet “Lørdagsliv” sendt 30. oktober. 



RUNE WAALER og INGVILD LAKSEIDE FOSSØY
Rune Waaler og Ingvild Lakseide Fossøy innledet Finnmarksløpets Forum andre dag med foredrag om «Hundekjøring, naturopplevelser og læring – forskning og utdanning i arktisk friluftsliv og naturbasert reiseliv».
Waaler har bakgrunn og erfaring fra hundekjøring bl.a. gjennom trening av hundene før Monica Kristensens sydpolekspedisjon i 1984. Han jobber med undervisning og forskning som 1. lektor i friluftsliv ved UiT Norges arktiske universitet i Alta.
Fossøy er hundekjører med egen kennel sammen med sin familie. Hun har tidligere jobbet som guide på Svalbard og overvintret på fangstasjonen Mushamna nord på Svalbard. Hun arbeider i dag som universitetslektor ved UiT Norges arktiske universitet.Waaler viser til forskningsbasert statistikk om årsakene og grunner til at folk har startet med hundekjøring, basert på svar fra hundekjørere som har deltatt i Femundløpet og Finnmarksløpet:- Visste du at 63 % av de spurte hundekjørerne oppga at hundekjøringen har vært avgjørende for deres bostedvalg?- Eller at forskning viser at kvinner opplever både glede og naturopplevelser gjennom hundekjøring litt sterkere enn menn?

Fossøy innledet sitt foredrag med å snakke om hundekjørerens tolkning av hundens reaksjoner på omgivelsene, ikke minst gjennom hundens hørsel og syn:

– En hund kan reagere på en mus som beveger seg 50 meter på avstand, men derimot om hunden ser mus på et sted der mus ikke pleier å ferdes, som 20 centimeter foran sin egen snute, vil ofte hundens reaksjon utebli.

– Store bevegelser hos hundene kan være det mest sikre tegnet på at hundene reagerer på naturstimuli under sledekjøring. At hunden senker snuten mot bakken, stivner i bevegelsene, drar ut til siden eller stirrer i en bestemt retning og er lite konsentrert om å dra sleden, er eksempler som Fossøy viste til.

Videre foreleste Fossøy om den samhandlende naturopplevelsen og læringsmål i hundekjøring gjennom bachelorutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet, og kompetanse og profesjonalisering innen naturbasert turisme.

(Sukk, den som var 20 år og student med framtida foran seg. For et spennende utdanningsløp de har her i Alta!)


BENGT ROTMO

Bengt Rotmo fra Trøndelag er en svært erfaren ekspedisjonsfarer og hundekjører med bakgrunn blant annet fra redaksjonen i bladet «Friluftsliv». På Finnmarksløpets Forum stiller han med foredraget «GPS-kunnskap = større turglede».
– Man kommer aldri utenom kompass når man snakker om navigasjon, påpeker han, og starter med å forklare sentrale begreper innen navigering.
Rotmo forteller videre om bruken av GPS og viser samtidig til navigasjonserfaringer fra sine egne – og andres – ekspedisjoner og turer – både mer eller mindre vellykket GPS-orientering. Han viser til kompis Randulf Valles fjelltur i Norge der han aldri fant igjen teltet og campen sin, trass i at GPS-koordinatene var markert og lagret. To år tok det før han fant igjen teltet i den skogkledte fjellskråningen! Årsak: Trolig manglende kontakt med nok satelitter og ufullstendig GPS-posisjon grunnet topografien i fjellområdet han var på tur.
Rotmo forklarer om bruken av satelittfotografier for å navigere gjennom havisen og viser fantastiske bilder fra polart friluftsliv og ekspedisjoner, ikke minst da han følelsesladd tok imot Børge Ousland på havisen etter Ouslands siste Nordpol-kryssning.

ROBERT SØRLIE
«A dream came true»
– betraktninger fra Iditarod og et langt hundekjørerliv
— Jeg har min måte å kjøre hund, det er ikke noen fasit. Jeg er ikke noe prakteksemplar, men jeg er god på noe, starter Robert Sørlie. Hundekjøreren fra Hurdal med en rå merittliste med seiere i de største langdistanseløpene, går for sin 13. seier i Femundløpet 600 kilometer vinteren 2022.
— Jeg sørget i flere dager da jeg som liten måtte avlive min første hund, Storm, en siberian husky fra kennel Brattalid (Ingstads kennel), innleder Sørlie.
I 1992 kjørte han sitt første Finnmarksløp med 20 hunder – den gangen løpet var “ekte” åpen klasse.
Hvorfor 20-spann?
— Jeg hadde ikke flere, flirer han, men legger til at det var i overkant heftig med 20 hunder foran sleden i bjørkeskogen mellom Karasjok og Beaivassgiedde, der løypa gikk tidligere.
— Gjør det enkelt! Jeg følger stikker. Har dere ikke sett stikker på en stund, så snur dere. Kart er ikke min greie, innrømmer Sørlie til munterhet fra salen.
Sørlie fortsetter foredraget sitt med tilbakeblikk på tiden før han reiste til Iditarod i Alaska for første gang – i 2002 – og etterhvert etableringen av Team Norway med Kjetil Backen og Bjørnar Andersen.
— Team Norway var et dream team, sier han.
Sørlie beskriver episoder og bruddstykker fra ulike løp blandet med generelle betraktninger om hundekjøring og trening av hunder:
— Jeg er en enkel sjel – det kommer man langt med, forteller han, og vedgår at han ikke gjorde stort annet enn å trene bikkjene før avreise til Alaska i 2002 – andre tok seg av all logistikken. Sørlie kjørte inn til 9. plass i sitt første Iditarod, Kjetil Backen i samme teamet ble nummer 10 – de kjørte på samme kjøreplanen, utarbeidet av nettopp Backen.
— Det optimale hundespannet består av fire firhjulstrekkere og resten løpere, røper han.
2003 dro Sørlie tilbake til Iditarod og vant. Restarten ble for første gang flyttet nordover til Fairbanks på grunn av snøforholdene utenfor Anchorage. Han kjørte seg raskt opp i teten basert på en kjøreplan utarbeidet av Kjetil Backen og fulgte planen slavisk, også i forhold til planlagte fôringer og snackinger.
— Jeg hadde gjort jobben på forhånd med treninga av hundene – det er det viktigste av alt.
— Jeg forsøker å se det positive i alt det negative, det er min styrke, innrømmer han, og legger til at tiden med møkking i hundegården, det å bare være sammen med hundene, også verdsettes høyt.
— Vær alltid til stede og ha kontakt med hver enkelt hund! Når jeg setter meg ned på sleden med ryggen til spannet på grunn av vind, så går farten ned. Vær til stede for hundene, gjentar Sørlie. Han mener hundespannet han kjørte i Finnmarksløpet 2001 (og vant), er det beste hundespannet han noen sinne har kjørt.
— At hundene drar i snora er det viktigste, ikke hvordan løpesettet er, mener Sørlie til latter i salen.
— Du må kjøre langdistanseløp uten å bruke hjernen. Du må være så drillet på det du skal gjøre, slik at du ikke trenger å tenke.
— Jeg fullfører alltid det jeg har satt meg som mål, om det er å jogge til et visst sted eller kjøre en treningstur av en bestemt lengde, sier han. Likevel innrømmer han at han ikke sparker og løper like mye i løp nå som før:
— Jeg er ikke helt råtten ennå, men jeg har blitt en gammel mann og sparer heller energien til å stelle hunder på sjekkpunkt. I tillegg tar jeg ikke like mange sjanser som før, jeg tenker mer sikkerhet. Blant annet kjører jeg 16-spann med ATV lengst mulig mot vinteren, fordi det er så mye trøkk i 16-spann foran sleden. Jeg tenker mer på hva som kan gå galt nå enn tidligere, forklarer hurdølingen.
Avslutningsvis understreker Sørlie på nytt viktigheten av å gjøre treningsjobben med hundene skikkelig, kontakt med hundene og være godt mentalt forberedt til løp.
HEDER TIL SLUTT
Sølvi Jonas De Jong, banksjef for SpareBank1 Nord-Norge i Alta, avslutter Finnmarksløpets Forum med å overrekke SpareBank1 Nord-Norges hederspris for 2021 til en overrasket Robert Sørlie foran en nærmest fullsatt konferansesal.
SpareBank1 Nord-Norge er Finnmarksløpets generalpartner.
Sørlie har vært og er fortsatt den største innen norsk langdistansekjøring med hund. Hans bragder og enkle filosofi kombinert med ydmykhet og godt humør har hatt en enorm betydning både for Finnmarksløpet og hundekjøring generelt.
Gratulerer og takk, Robert Sørlie!