2024 (24)
2023 (33)
2022 (31)
2021 (10)
2020 (47)
2019 (67)
2018 (70)
2017 (1)
   

Kronikk: Hvorfor stopper hundene? Parkering eller?

March 15, 2018 | 8:07 am

Hvert eneste år under Finnmarksløpet stopper i alle fall ett hundespann helt opp. Hundene er som frosset i bakken og ingen lure knep løser sitasjonen. Veteranen Harald Tunheim stakk fra Levajok med sitt spann før de andre deltakerne i 2007. Hundene var nok ikke på lag med sin leder og på elva stoppet de helt opp. Hele forspranget ble spist opp av denne merkverdige handlingen fra hundenes side.  I 2009 ble også Roger Dahl forbikjørt av Nina Skramstad og på nyhetssiden til Finnmarksløpet ble det stilt spørsmål om Dahl hadde fått parkering.

I 2012 vant Inger-Marie Haaland den lengste distansen, 1000 km, selv om hundene overtok styringa og bare stoppet opp på elva før de ankom sjekkpunkt Karasjok. Haaland tok situasjonen med fatning. Hun syns det var dumt at det skjedde, men ingenting å gjøre noe med. Selv benyttet hun stoppen til å sitte likså rolig på sleden og få i seg nistematen, ifølge media.

Og i 2016 stoppet hundespannet til Jan Vidar Dahle så ettertrykkelig opp at hundekjøreren ikke så annen utvei enn å be om å bli hentet ut. Han ga opp å tro på at han skulle få motivert hundene til å løpe videre. Alt dette og mye mer om hundenes besluttsomme stopp kan man lese om på Finnmarksløpets nyhetsarkiv.

I hundemiljøer beskrives parkering som at hundene bare nekter å gå videre. Dette krever hardt motivasjonsarbeid fra kjører. Det understrekes at stoppen, som i hundekjørermiljøene kalles nettopp parkering, ikke nødvendigvis skyldes fysisk slitne hunder. Parkering kalles for en mental tilstand som kan variere i tid.

Jeg er folklorist, kulturforsker, og dette fenomenet med fortellingene knyttet til, interesserer meg av i alle fall to grunner. Først er det selve begrepet parkering. Hunder parkerer. Jeg forbinder ordet med kjøretøy med motor. Jeg parkerer bilen min, setter fra meg sykkelen min og hunden min setter eller legger seg pent i ro. Men nei, ikke i hundekjørermiljøet, der parkerer hundene!

I trafikkreglene defineres parkering slik: «Enhver hensetting av kjøretøy, selv om føreren ikke forlater det. Unntatt er kortest mulig stans for av- eller påstigning eller av- eller pålessing.» Og Wikipedia opplyser raust at ordet parkering i dagligtale er å stoppe et fremkomstmiddel man selv kjører og forlate det. Jeg undrer meg på hva det gjør med hunden og med vår relasjon til hunder at vi bruker begrepet. Kanskje hundene hviler? Kanskje de rett og slett er lei maset om fremover fremover? Kanskje har de noe å fortelle oss?

Den andre grunnen til at jeg syns dette er et spennende fenomen er at det i vår fortellertradisjon, blant våre sagn, finnes en gruppe sagn med et motiv som jeg assosierer med dette parkeringsbegrepet i hundekjørermiljøet. I folkeminnesamlinga Tro og trolldom av Richard Berg kan man lese et slikt sagn som faktisk knytter seg til Finnmarksløpets geografi:

«En vinter var en mann kommet til Karasjok med varer, og kjørte med tom slede derifra. Det var stilt og fint vær, og føret var godt. Men da mannen kom til Nedrevann, begynte hesten å dra tungt. Det gikk i rykk og napp, og svetten silte av hesten. Mannen forstod ikke hva som var i veien. Han gikk fram til bogtreet for å undersøke om der var noe galt. Da kom han til å se bakover gjennom buen. Da så han at det myldret av små skapninger i sleden. De var lik mennesker, men ganske små.

Mannen ble forfær. Men av gammelt folk hadde han hørt at hvis man la jordris på veien og lot hesten gå over, ville skapningene forsvinne. Han gikk derfor inn på land og hugg ris, som han la foran hesten. Så leide han hesten over riset, men like tungt var det for den å dra. Han så da gjennom buen på nytt. Ja alle småtassene var fremdeles i sleden.

Så hadde han da også hørt av gammelt folk at hvis det ikke nyttet med jordris, skulle han løse bogtreet og kike under det og bakover, så ville de forsvinne. Og mannen gjorde det. Da skvatt de vekk! Det myldret av små skapninger til alle kanter, og vekk sprang de.

Da klarte hesten å dra sleden, og mannen fortsatte uten uhell ned til Lakselv.»

Dette sagnet er rikt. Det viser til en lang tradisjon og kunnskap om møter mellom mennesker og dyr på den ene sida og underjordiske på den andre. Mannen har hørt og lært om slike opplevelser av de gamle. Og de har overdratt til han kunnskap om hvilke redskap og gjerninger som kan avhjelpe – her er det først jordris så bogtreet som er de magiske redskap. I tradisjonen har han lært hva han skal bruke og også hvordan de magiske verktøy virker. Gjennom å se gjennom buen på bogtreet får han også syn for de underjordiske.  De er menneskelige, bare mindre i størrelse. Og det er mange av dem nær han og hesten.

Mannen og hesten, er i dette sagnet, del av en større enhet. De er bor tydeligvis i Lakselv, og drar på handelsreiser fra sjøen og innpå vidda; denne gang Karasjok. I tillegg til dette har de kjennskap til og opplever møter med det vi kan kalle en usynlig verden, ifølge tradisjonen. I dag er det sikkert mange som trekker på skuldrene til slike fortellinger, som omtaler dette som overtro og påfunn. Jeg skal heller ikke utfordre hundekjørerne til å gjøre som mannen, bruke et av styreredskapene til å se gjennom og bakover. Men kanskje vi sammen kan reflekterer litt over vårt forhold til dyr og til natur? Er vi sikker på at vi vet alt og alltid vet best?

Marit Anne Hauan  er folklorist og forsker ved Tromsø Museum, UiT Norges arktiske universitet. Hun har vært direktør ved museet i en årrekke. Nå lager hun i tillegg til forskning, podcasten Observatoriet for UiTs 50 års jubileum. Hun er spesielt opptatt av nordlig  identitet, polar maskulinitet og vår nordlige fortelletradisjon.