2018 (69)
2017 (1)
   

Kronikk: Sølv på vidda, nå og før?

mars 19, 2018 | 2:51 pm

Finnmarksløpet har i mange år valgt å gi bachelorstudentene i Arktisk Friluftsliv fra UIT- Norge Arktiske Universitet – campus Alta, retten til å dele ut prisen for årets beste handler i 1000 km-klassen (1200 km i år).

Av Marit Anne Hauan

Juryen har vektlagt et sett av kriterier for å velge ut beste handler: respekt for reglementet, frivillige, publikum og andre team, glede og engasjement og ikke minst sjenerøsitet og hjelpsomhet ovenfor andre. Den utvalgte handler har fått en spennende belønning. Prisen har vært en luhkka, et samebelte med kniv, samt en sølvknapp.

Studentene har begrunnet prisen med at den skal symbolisere handleren. De har uttalt at: «Samene har alltid brukt sølv når de ferdes på Finnmarksvidda, da sølv beskyttet en mot de underjordiske. En handler skal beskytte kjøreren under løpet. Kniven er en varig følgesvenn som man trenger for å overleve, altså et nyttig redskap. Beltet, som er av skinn, symboliserer behovet for støtte og den som holder kjøreren oppe under den tøffe konkurransen. Luhkkaen er et beskyttelsesplagg mot vær og vind.» med rette kan man kalle dette en storslått gevinst.

Sølv har, som studentene hevder, en sentral posisjon som vern i vår kultur. Komsekula, på samisk – silbáboallu, laget av sølv og i dag er et vakkert og dekorativt smykke, øredobber eller pynt på armbånd hang opprinnelig i komsa (samiske bærbar babyseng). I komsa skulle den hindre at den samiske babyen ble forbyttet. I folketroen lærer man at et ubeskyttet, udøpt barn var attraktivt for de underjordiske som byttet sitt barn mot et menneskebarn. Huldrebarnet kjent man igjen på at det var uskjønt, gråt og vantrivdes. Og dette var en unge ingen mennesker ville ha i hus.

Sølv spiller også en sentral rolle i fortellingene om stallo. Stallo er en skikkelse som vi bare finner i samiske sagn og folketrofortellinger. Selv om han i fortellingene ligner mer på mennesker enn det underjordiske og drauger gjør, så framstilles han også som mytisk og farlig. Stallo er ofte kledt i sorte eller stålklær, han har sølvbelte og i slira en sølvkniv. Han er en habil røver og derfor rik på skatter, han jakter på unge kvinner og i tillegg eter han menneskekjøtt. Stallo har alltid en hund til følge og dersom stallo blir drept vekkes han til livet igjen ved at hunden slikker blodet hans. Derfor må man alltid drepe hunden dersom Stallo er tatt av dage.

I et av sagnene som vi finner i J. Qvigstads Lappiske eventyr og sagn (1928) fortelles det at Stallo var ute etter rikdommene til en mann. Stallo kom ei natt for å overvinne mannen og skaffe seg hans skatter. Men mannen var sterk og klarte til sist oå få Stallo under seg. Han dro raskt opp storkniven sin og satte den for Stallos bryst mens han krevde å få vite hvor hans penger var gjemt. Stallo fortalte mannen det og sa: «Stikk meg med min egen sølvkniv»: Mannen svarte umiddelbart: «Min egen rustkniv er mye bedre enn din sølvkniv.» og drepte deretter Stallo, hentet pengene hans og ble enda rikere enn før. Om han hadde tatt i bruk Stallos kniv ville han ha stukket seg selv. Stalloene kunne nemlig synkverve – det vil si forvrenge synet til folk. I stallofortellingene er sølvet på den svikefulle siden, det er tvetydig. Forskere har påpekt at Stallo fortellingene er samenes oppfatninger av vikinger på røvertokt eller skatteoppkrevere. Stallo trekkes med ujevne mellomrom fram som symbol på krefter som truer det samiske samfunn, mens sølvet fortsatt er et vesentlig symbol for et godt, trygt og vakkert liv.

Marit Anne Hauan  er folklorist og forsker ved Tromsø Museum, UiT Norges arktiske universitet. Hun har vært direktør ved museet i en årrekke. Nå lager hun i tillegg til forskning, podcasten Observatoriet for UiTs 50 års jubileum. Hun er spesielt opptatt av nordlig  identitet, polar maskulinitet og vår nordlige fortelletradisjon.